Kulturkampen

Om Kulturkampen

Kulturkamp er en kamp om kulturelle, sosiale, politiske og etiske verdier i et samfunn. De konkrete sakene og konfliktene kan variere, men typisk er store uenigheter og polariserte debatter mellom samfunnsgrupper med motstridende meninger. Ofte er det følelsesladde ytringer og diskusjoner om ulikt grunnsyn på gamle og nye levemåter og ideer.

I den norske debatten har oftest betegnelsen «kulturkamp» blitt brukt om liknende offentlige konflikter tidligere. Den norske kulturkampen refererer til en debatt som foregikk innad i norsk kulturliv i 1930-årene. I denne perioden gikk Norge igjennom en politisk, økonomisk og sosial krise. Det var stor arbeidsløshet som innebar mange streiker og utestengelser. Det var politisk kaos, fascismen vokste frem, og den kapitalistiske økonomien kollapset. Likevel fokuserte ikke den litterære hovedstrømmen på politikk og økonomi, men på psykologi. 

Psykologien ble videreutviklet av Sigmund Freud, og hans teorier ble videreført til Norge av skjønnlitterære forfattere i Europa. Hans teorier som vi samlet sett kaller psykoanalysen, er veldig radikale og revolusjonære. 

The Story and Mind of Sigmund Freud

I de kriserammede 1930-årene handlet kulturkampen mellom kulturradikale og kulturkonservative i Norge om bevaring eller fornyelse av tradisjonelle normer og verdier i samfunnet. Intellektuelle og kulturaktører diskuterte særlig psykoanalyse, seksualitet, kjønnsroller, litteratur, vitenskap, kristendom, politikk og barneoppdragelse. 

Kulturkampen ble en livssynskamp mellom de kulturradikale og de kulturkonservative. De kulturradikale var for fri barneoppdragelse, seksuell, religiøs, økonomisk og sosial frigjøring, og forfektet psykologi og naturvitenskap. På den andre siden stod de kulturkonservative som mente at ekteskapet skulle være hellig, at seksualitet utenfor ekteskapet var en synd, og de var for streng barneoppdragelse. Freuds ideer støttes av de kulturradikale, mens de kulturkonservative var meget skeptiske og kritiske til Freuds teori om psykoanalysen.  

Kulturradikalisme var en dominerende strømning i norsk kultur fra 1870-tallet og fram til idag. Det har vært vanlig å skille mellom tre faser av kulturradikalisme i Norge.

Første fase fant sted i 1870-årene inspirert av den danske litteraturkritikeren Georg Brandes. Retten til fri forskning og den frie tanke i kamp mot stat og kirke var bærende for dette prosjektet.

Andre fase av kulturradikalismen lokaliseres vanligvis til Sigurd Hoel og Arnulf Øverlands engasjement på 1930-tallet, interessen for psykoanalyse, mellomkrigstidas marxisme og miljøet rundt tidsskriftet Mot Dag.

Profilgenerasjonen og 68’erne, med Solstad og Vold som de sentrale navnene, kalles ofte kulturradikalismens tredje fase. Ordene radikal kultur og kulturell radikalisme sett først brukt i litteratur av Sigurd Hoel i artikkelen om «de tre kulturradikale bølgetoppene». Hoel snakker om kultur som en radikaler som er samfunnsbevisst med internasjonale visjoner. Verdiene som vanligvis tilskrives den radikale kulturelle bevegelsen er oppgjør med nedarvede sosiale normer, kritikk av den borgerlige seksualmoral, anti-militarisme og åpenhet for andre kulturelle impulser enn de tradisjonelle, klassiske og vestlige (særlig når det gjelder interesse for jazz, modernistisk arkitektur, kunst, litteratur og teater). Noen kulturradikale var kommunister, mens andre, som f. eks. Gudmund Hernes, tilhører det politiske sentrum. 

studentopprøret – Store norske leksikon

Mye har skjedd siden kulturradikalismens tredje fase, det kan virke som vi er på god vei inn i kulturradikalismens fjerde fase, da dagens kulturradikale er enda mer ekstreme enn forløperne deres. Siden 1950-tallet har de kulturradikale gradvis kuppet landets maktinstuttisjoner. I dagens klima er det vanskelig for kulturkonservative å slå gjennom med sin politikk grunnet sensur, demonisering og politisk korrekthet. De kulturradikale har via dems dominans i media, akademia og politikk fått overtaket på den offentlige debatten.